Jeg har de siste ukene gjort meg noen tanker om musikkinteresserte som kjøper usannsynlig mange skiver. Mitt ståsted er at cd plater er noe man kjøper for å sette seg godt inn i, og for å bli glad i. For å oppnå dette kreves det iallfall fra min side et godt antall gjennomhøringer. Når jeg da hører om folk som eier flere tusen cd plater, og ofte kjøper mellom 40-100 skiver i måneden så dukker det opp noen spørsmål:
Ganske ofte leser jeg i aviser eller på blogger at det nå kommer til å gå til helvete med musikken fordi folk laster den ned. Nå er det visst ikke mulig å leve av musikken lenger fordi CD-salget stuper. Om få år vil musikk være en saga blott, skal vi tro dommedagsprofetene.
Men er det egentlig slik? Jeg tror ikke det. Tvert imot tyder alt på at mangfoldet, tilgjengeligheten og antall artister er større enn noen sinne. Det blir gitt ut mer musikk enn noen sinne, og nye spennende artister spretter opp som paddehatter. Det er ikke en ting som tilsier at det skal gå dårlig med musikkverdenen. Det finnes bare dårlige argumenter, og folk uten evne til å heve blikket fra svarteboka og se hva som faktisk skjer i verden rundt.
Som James Brown sa:
“Like a dull knife that just ain’t cuttin’
You just talking loud and saying nuthin’”
Nedlasting ødelegger slett ikke for musikken. Dette er ikke noe å diskutere engang, kun en faktaopplysning for dem som ennå ikke har fatta det!
Takk.
…som kan samles rundt superstjerner som fyller opp store steder som Valle Hovin. Musikkverdenen blir stadig mer fragmentert og mangfoldig, kaotisk og uoversiktlig. Der folk tidligere stort sett hørte på de samme artistene, er det nå vill vest. Selv som musikkinteressert kommer jeg ikke sjelden utfor folk som ramser opp haugevis av band jeg aldri har hørt om.
Er det bra eller synd at denne utviklingen finner sted? Noen vil si at det er bra. Mangfold er bra, mer kunstnerisk frihet er bra, bedre kår for undergrunnen grunnet enklere distribusjonskanaler, flere potensielle subkulturmedlemmer kan finne likesinnede via nettet, rom for mer kreativitet og alternative retninger, mindre makt til de store selskapene. Det finnes sikkert flere argumenter også.
Likevel føles det litt synd. Det var noe sjarmerende med tiden alle så på Sky og Super, og digget artistene det sto om i Logo og Topp og som ble spilt på Top Pop og Ti i skuddet. Da man følte det var mulig å få en viss oversikt, og hvor man kunne diskutere musikk med de fleste uten at det måtte ende med håndgemeng. Jeg husker det var skikkelig “bad ass” å digge rap og heavy. Da var du skikkelig sprø og eksperimentell.
Fortsatt blir våre store arenaer fylt av artister med storhetstid i gamle dager, som Stones, U2, Bon Jovi, Springsteen osv. Men om noen år er de borte, dessverre. Bruce Springsteen solgte ut 80 000 billetter til sine konserter på Valle Hovin forrige uke, og fikk terningkast 6 av dagbladets anmelder. Allerede i dag er det noe trist ved å se disse siste aldrende superstjernene. For neste generasjon blir det få store konserter. De fleste vil slite å fylle noe mer enn Sentrum Scene og Spektrum. Det er litt synd at en epoke er over.
Hva synes dere om at musikkverdenen er blitt så fragmentert og uoversiktlig, og at de store superstjernenes tid snart er forbi?
Så sikkert som at sommeren kommer, dukker også rundt 400 Norske festivaler opp i sommermånedene. Det har vært en utrolig vekst i musikkfestivaler i Norge, og alle kommuner og tettsteder med respekt for seg selv har fått sin egen festival. Jeg vil her presentere noen festivaler, i inn og utland jeg mener er verdt å ta en nærmere titt på:
Roskilde festival:
3. - 6. Juli.
Roskilde festivalen går i år av stabelen fra 3. til 6. Juli med warm-up fra 29. juni. Roskilde er festival-kongen av Nord-Europa og har holdt det gående siden 1971. Årets høydepunkt på programmet er for min det utvilsomt Neil Young og Radiohead, men band og artister som Band of Horses, Chemical Brothers, Clutch, Cat Power, M.I.A. og ikke minst Jay-Z går heller ikke uforaktet hjem. Roskilde tilbyr i år et meget variert program med representanter fra nesten hver eneste sjanger. Med sine 125 artister, og enda rundt 10 band som skal tilføyes troner også dette året Roskilde festivalen øverst på min festival trone.
Anbefalte artister:
- Goldfrapp
- Neil Young
- Band of Horses
Mer informasjon om Roskilde festivalen finne du på roskilde-festival.dk
Jeg elsker musikk. Det å finne nye artister og band setter jeg stor pris på. Måten jeg finner disse nye artistene på er blant annet den geniale nettsiden RateYourMusic. Rate Your Music er en gigantisk database med musikk, og kan sammenlignes med imdb.com. Her kommer uansett 3 band som jeg har funnet i 2008 gjennom RYM:
MGMT
MGMT – eller The Management som de var kjent som før – fra Brooklyn NYC, er av mange (Rolling Stone Magazine, BBC etc) blitt utpekt som indierockens redning. En farlig posisjon, kan man si, men de klarer på fiffig vis å få plass til et utall musikalske referanser i musikken sin, uten at det blir noe kunstig eller pompøst over det i det hele tatt. Sagt på en annen måte: de er ikke mindre moderne og eklektiske enn at både psychedelia, electronica og synth pop er blant referansene som har blitt hyppigst trukket frem. De har signert en sykt lukrativ deal med Sony/Columbia og slapp sin første skive for et stort selskap, albumet Oracular Spectacular, i fjor. MGMT er for tiden på USA-turne med et annet Hoveaktuelt band, Yeasayer. Noen av dere så dem kanskje bli intervjuet på Lydverket for ikke så lenge siden. Ellers har de vært busy med kremopptredener på TV både hjemme i USA og i England, som David Letterman og Later med Jools Holland. Spille på gigantiske Coachella skal de også, før de kommer hitover. Sjekk ut låtene deres på MySpacen deres, og kanskje dere blir like hekta som jeg har vært de siste månedene. Singelen Time To Pretend er en fantastisk låt, og må høres.
VAMPIRE WEEKEND
Vampire Weekend er et av disse bandene som har blitt populære på rekordtid. Det er ikke lenge siden de spilte på studentfestene ved Columbia University, og lagde tullete splatterfilmer (derav navnet) på si. Debut-skiva ”Vampire Weekend” suste inn langt oppe på Billboard og på lister over hele verden. Ja, ja – de er blitt blogget opp i skyene hevder onde tunger, men hva gjør vel det når musikken er så kul at folk går amok med både tastatur og dansesko. Du kan sjekke ut musikken på MySpacen deres, og hvis du likte det du hørte kan du se de live på hovefestivalen i år.
CLUTCH
Fra Germantown i Maryland, USA kommer noe man vanskelig kan unngå å få med seg. Clutch er kompromissløse og beinharde. Er du fan av heftig pyro og mer lys enn lyd er ikke dette noe for deg, men liker du skikkelig hardrock med et hint av punk, en håndfull metal og med påvirkning av både stoner og sørlig rock (klar du gjør det!) er dette definitivt noe for deg. Egentlig er det dumt å skulle definere et band som i to tiår har vært genuint opptatt av at musikken skal være grisefet i stedet for at det skal passe inn i en spesifikk sjanger og heller satt standarden enn å følge trender.
Da deres åttende studioalbum ‘From Beale Street To Oblivion’ kom ut i fjor var det mang en kritiker som spurte seg om bandet i det hele tatt var i stand til å levere en dårlig plate. Spør du oss ser det ut som om svaret er nei på det. Sjekk ut bandets hjemmeside og se de live på årets quartfestival eller på pstereo-festivalen i Trondheim.
.
Håper bandene falt i smak, og gi gjerne tilbakemelding om band dere anbefaller.
.
.
mvh, Lucas Locke
