p2part.com

Skaffet meg St.Thomas sin samleboks i går. For kun 199kr får man 4 CD, 1 DVD og en bok. Det kan ikke bli bedre enn det. Første cd`en er fyllt med St.Thomas sine beste låter, mens cd 2 er demoer og outtakes. De to neste cd`ene er andre artister med sine hyllester til St.Thomas. Blant dem som covrer er Lambchop, Sivert Høyem, Paal Flaata, Herman Dune, Captain & Me. Dvd`en er fyllt med musikkvideoer, live fra øya og en dokumentar. Boken tar for seg St.Thomas sin karriere fra den startet opp rundt 99 til den så brått ble avsluttet i 07. Alle inntekter går til St.Thomas` minnefond som jobber for å bedre det psykiske helsetilbudet til barn og unge.

Husker godt første gangen jeg hørte St.Thomas. Det var i bilen på vei hjem fra jobb og jeg hørte på P3. Tror det var låten “Invitation”. Falt pladask for den skranglete lyden. Dagen etter måtte jeg handle Mysterious Ways og den falt i smak. Mitt favoritt St.Thomas album er I’m Coming Home etterfulgt av Hey Harmony.

Det jeg liker best med ham er den utrolige meloditeften og lo-fi tilnærmingen til det å spille inn låter. Det er ingen tvil om at den skranglete lyden og manglende produksjon i låtene løftet dem opp til ett høyere nivå. På siste albumet “Children of new brigade” så var låtene og produksjonen litt mer strømlinjeformet og det ble litt kjedelig satt opp mot de eldre låtene.

Hvis du liker St.Thomas litt så bør du handle denne boksen. Det er en fin boks og fylt med herlig musikk. En av norges orginaler. Løp og kjøp har sjelden passet bedre.

Groove.no har anmeldt samleboksen her.

Arbeiderklasseungdom som slår seg frem etter en tøff oppvekst i et tøft miljø - og som synger på bred skotsk dialekt. Sammenlikningene med Oasis virker ikke helt fremmede ut fra et slikt utgangpunkt.

Har hørt på dette i en liten uke nå, og jeg har i ettertid lest den ene ameldelsen etter den andre skryte platen opp i skyene. 6erne flommer nesten over - og de omtales både som årets beste, friskeste og til og med viktigste band. Slike uttalelser har jeg vanskelig for å svalge i alle tilfeller når man snakker om unge debuttanter - det blir rett og slett for ferskt, og jeg synes det er vanskelig å spå allerede nå hvor sterkt dette bandet vil stå i årene fremover.

Det jeg derimot uten å blunke kan si meg enig i er at dette er et av de sterkeste debutalbumene jeg har vært borti. Man bruker store ord når man sammenlikner dette med Definitely Maybe og Stone Roses - men jeg våger nesten å gjøre det på bakgrunn av det jeg har hørt. Førstnevnte band har skapt mye i ettertid, noe av varierende kvalitet, mens sistnevnte fulgte opp med et eneste (ikke veldig bra) album. Så er det bare å håpe at Glasvegas kan fortsette i det sporet de har gått inn, og samtidig evne å fornye seg nok til å forbli interessante.

Kan ellers understreke at jeg er veldig svak for den skotske dialekten og jeg mener denne gjør seg utrolig godt i Glasvegas lydbilde og budskap. Den brede dialekten understreker arbeiderklassebakgrunnen på en herlig måte, og tidvis høres det bortimot gælisk ut. Uansett, for meg er dette bare med på å forsterke inntrykket av at jeg hører noen nytt og sterkt, selv om det selvsagt ikke er intensjonen fra bandets side.

Slik jeg ser det er det ikke dårlige spor på plata, selv om de to saktegående kanskje ikke lever helt opp til den energien som formidles i resten av låtene. Denne energien er nok videre det som minner meg mest om band som Oasis og Stone Roses i de respektive bands yngre dager (joda, å snakke om Stone Roses eldre dager blir selvsagt malplassert). Lydbildet er et helt annet, men energien som formidles er ekstremt kraftfull i alle disse tilfellene.

Jeg har de siste ukene gjort meg noen tanker om musikkinteresserte som kjøper usannsynlig mange skiver. Mitt ståsted er at cd plater er noe man kjøper for å sette seg godt inn i, og for å bli glad i. For å oppnå dette kreves det iallfall fra min side et godt antall gjennomhøringer. Når jeg da hører om folk som eier flere tusen cd plater, og ofte kjøper mellom 40-100 skiver i måneden så dukker det opp noen spørsmål:

Les mer…

Ganske ofte leser jeg i aviser eller på blogger at det nå kommer til å gå til helvete med musikken fordi folk laster den ned. Nå er det visst ikke mulig å leve av musikken lenger fordi CD-salget stuper. Om få år vil musikk være en saga blott, skal vi tro dommedagsprofetene.

Men er det egentlig slik? Jeg tror ikke det. Tvert imot tyder alt på at mangfoldet, tilgjengeligheten og antall artister er større enn noen sinne. Det blir gitt ut mer musikk enn noen sinne, og nye spennende artister spretter opp som paddehatter. Det er ikke en ting som tilsier at det skal gå dårlig med musikkverdenen. Det finnes bare dårlige argumenter, og folk uten evne til å heve blikket fra svarteboka og se hva som faktisk skjer i verden rundt.

Som James Brown sa:
“Like a dull knife that just ain’t cuttin’
You just talking loud and saying nuthin’”

Nedlasting ødelegger slett ikke for musikken. Dette er ikke noe å diskutere engang, kun en faktaopplysning for dem som ennå ikke har fatta det!

Takk.

Siden Stay Positive var å finne i norske butikker fra mandag av, og i amerikanske fra i går, starter jeg med låt for låt-gjennomgangen av plata, som forøvrig fikk terningkast 6 av Dagbladets Øyving Rønning.

01. CONSTRUCTIVE SUMMER (02:55)

Constructive Summer sparker i gang Stay Positive på forbilledlig vis, og er i mine ører allerede en moderne Hold Steady-klassiker. Melodien er nydelig, på samme tid som låta er knalltøff, et trekk den deler med et annet overjordisk bra åpningsspor, Stuck Between Stations. Å bevare en melankolsk nerve i skamtøffe rockelåter er en Hold Steady-spesialitet.

Teksten er også en fest av onelinere, skarpe observasjoner og fortellinger man kan føle seg hjemme i selv om man naturligvis er oppvokst et helt annet sted, i en helt annen tid. Der resten av Stay Positive handler har en mer voksen og moden tematikk, er Constructive Summer bindeleddet til den hodeløse festingen på Almost Killed Me, iblandet små drypp av den melankolien og ettertenksomheten som på mange måter preget Boys And Girls In America. En av Hold Steadys aller beste låter, punktum.

Min vurdering: 10/10

02. SEQUESTERED IN MEMPHIS (3:32)

Som på både debuten og forrige utgivelse, er det andresporet på plata som får æren av å være førstesingel. Jeg må si jeg var ganske skuffet etter de første to-tre gjennomlyttingene av Sequestered In Memphis, men den vokser seg stadig større og større. Sammenlignet med de tre foregående førstesingelene, er Sequestered roligere, og er på mange måter en typisk midtempo radiolåt. Den fremstår som litt flat til å begynne med, samtidig som instrumentrikdommen i bakgrunnen virker noe forstyrrende. Etter hvert endrer dette seg, og det er nettopp dybden i lydbilet som gjør at den noe flate låtoppbygningen ikke lenger virker kjedelig.

Dessuten fungerer Sequestered enda bedre i albumsammenhen enn som singel. Tekstmessig er vi her inne i en av historiene til Craig Finn der vi alltid blir servert litt, men aldri alt. Vi forstår at jeg-personen har gjort noe dumt i Texas, og at det først i er i Memphis politiet innhenter ham. Men vi forstår også at politet trolig er ute etter mer enn hva han kan gi – han forstår aldri helt hvorfor forhøret finner sted.

Min vurdering: 9/10

Les mer…

Noen artister representerer mye mer enn musikk. Det vil si, det er musikk de bidrar med, men de blir et slags symbol på noe mer. De følger en gjennom store deler av livet. En slik artist er for meg Bruce Springsteen.

Da jeg var liten, cirka åtte år, kom mamma hjem med en opptakskassett en kollega på jobben hennes hadde satt sammen. Den sommeren glemmer jeg aldri. Omtrent hele Born In The USA-skiven kom med på det skranglete båndet, pluss Eurythmics og noe mer som jeg har glemt. Han ble et symbol på en rekke hendelser den sommeren, som flørting med jentene i gata, boksen går, smugtitting på en pornofilm en kamerat hadde rappet, epleslang og alt det andre vidunderlige som hører søt barndom til. Hvis jeg setter på denne i dag, strømmer minnene på. Bruce var så ung da. Han har blitt en snart-aldrende-mann, vi har blitt eldre, sammen.

Bruce’ karriere har gått opp og ned, og man kjenner nesten at man kjenner ham. Fra ung og glad på Born In The USA, til trist og moden på Tunnel Of Love. Fra sprudlende Working On The Highway til tåredryppende One Step Up. De fleste av oss kan assosiere seg med livets opp og nedturer, så glimrende og ekte formidlet fra Springsteen.

Det er noe fantastisk med artister man får et nærmest personlig forhold til, som om de var en gammel venn. En man kjenner inn og ut, som man har delt masse med, som man kan mimre sammen med. Noen som kjenner seg igjen?

…som kan samles rundt superstjerner som fyller opp store steder som Valle Hovin. Musikkverdenen blir stadig mer fragmentert og mangfoldig, kaotisk og uoversiktlig. Der folk tidligere stort sett hørte på de samme artistene, er det nå vill vest. Selv som musikkinteressert kommer jeg ikke sjelden utfor folk som ramser opp haugevis av band jeg aldri har hørt om.

Er det bra eller synd at denne utviklingen finner sted? Noen vil si at det er bra. Mangfold er bra, mer kunstnerisk frihet er bra, bedre kår for undergrunnen grunnet enklere distribusjonskanaler, flere potensielle subkulturmedlemmer kan finne likesinnede via nettet, rom for mer kreativitet og alternative retninger, mindre makt til de store selskapene. Det finnes sikkert flere argumenter også.

Likevel føles det litt synd. Det var noe sjarmerende med tiden alle så på Sky og Super, og digget artistene det sto om i Logo og Topp og som ble spilt på Top Pop og Ti i skuddet. Da man følte det var mulig å få en viss oversikt, og hvor man kunne diskutere musikk med de fleste uten at det måtte ende med håndgemeng. Jeg husker det var skikkelig “bad ass” å digge rap og heavy. Da var du skikkelig sprø og eksperimentell.

Fortsatt blir våre store arenaer fylt av artister med storhetstid i gamle dager, som Stones, U2, Bon Jovi, Springsteen osv. Men om noen år er de borte, dessverre. Bruce Springsteen solgte ut 80 000 billetter til sine konserter på Valle Hovin forrige uke, og fikk terningkast 6 av dagbladets anmelder. Allerede i dag er det noe trist ved å se disse siste aldrende superstjernene. For neste generasjon blir det få store konserter. De fleste vil slite å fylle noe mer enn Sentrum Scene og Spektrum. Det er litt synd at en epoke er over.

Hva synes dere om at musikkverdenen er blitt så fragmentert og uoversiktlig, og at de store superstjernenes tid snart er forbi?