Siden Stay Positive var å finne i norske butikker fra mandag av, og i amerikanske fra i går, starter jeg med låt for låt-gjennomgangen av plata, som forøvrig fikk terningkast 6 av Dagbladets Øyving Rønning.
01. CONSTRUCTIVE SUMMER (02:55)
Constructive Summer sparker i gang Stay Positive på forbilledlig vis, og er i mine ører allerede en moderne Hold Steady-klassiker. Melodien er nydelig, på samme tid som låta er knalltøff, et trekk den deler med et annet overjordisk bra åpningsspor, Stuck Between Stations. Å bevare en melankolsk nerve i skamtøffe rockelåter er en Hold Steady-spesialitet.
Teksten er også en fest av onelinere, skarpe observasjoner og fortellinger man kan føle seg hjemme i selv om man naturligvis er oppvokst et helt annet sted, i en helt annen tid. Der resten av Stay Positive handler har en mer voksen og moden tematikk, er Constructive Summer bindeleddet til den hodeløse festingen på Almost Killed Me, iblandet små drypp av den melankolien og ettertenksomheten som på mange måter preget Boys And Girls In America. En av Hold Steadys aller beste låter, punktum.
Min vurdering: 10/10
02. SEQUESTERED IN MEMPHIS (3:32)
Som på både debuten og forrige utgivelse, er det andresporet på plata som får æren av å være førstesingel. Jeg må si jeg var ganske skuffet etter de første to-tre gjennomlyttingene av Sequestered In Memphis, men den vokser seg stadig større og større. Sammenlignet med de tre foregående førstesingelene, er Sequestered roligere, og er på mange måter en typisk midtempo radiolåt. Den fremstår som litt flat til å begynne med, samtidig som instrumentrikdommen i bakgrunnen virker noe forstyrrende. Etter hvert endrer dette seg, og det er nettopp dybden i lydbilet som gjør at den noe flate låtoppbygningen ikke lenger virker kjedelig.
Dessuten fungerer Sequestered enda bedre i albumsammenhen enn som singel. Tekstmessig er vi her inne i en av historiene til Craig Finn der vi alltid blir servert litt, men aldri alt. Vi forstår at jeg-personen har gjort noe dumt i Texas, og at det først i er i Memphis politiet innhenter ham. Men vi forstår også at politet trolig er ute etter mer enn hva han kan gi – han forstår aldri helt hvorfor forhøret finner sted.
Min vurdering: 9/10
03. ONE FOR THE CUTTERS (4:41)
Første virkelige overraskelse på Stay Positive dukker opp på tredjesporet One For The Cutters. Der de to foregående sporene kunne gått rett inn på tidligere utgivelser, er denne en låt det til å begynne med nesten er vanskelig å fatte at det er Hold Steady som står bak. Åpningen preges (sterkt) av harpischord (er dette hva man kaller cembalo på norsk?), og en dansende melodilinje. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hvor dette egentlig hører hjemme, men det er definitivt malplassert. Men som så mange andre ganger hjelper det å ta tiden til hjelp, og for hver gjennomlytting føles instrumenteringen mindre malplassert. Det bør også understrekes at låta utvikler seg gjennom sine nesten fem minutter fra å være en folk-flørtende merkelighet, til en ganske typisk Hold Steady-låt Særlig hvordan Finn bruker stemmen sin når låta går mot sitt klimaks, er ganske kjente greier.
Rent verbalt later denne fortellingen, som omhandler ei jente, en gjeng med råenere og et drap, med en påfølgende rettsak, til å være en foreløpig løs brikke i Stay Positive-puslespillet. Den har lite med de to åpningslåtene å gjøre, men stemningen som blir tegnet opp i Sequestered, med ullne forbrytelser, usikkerhet knyttet til hvem som er gjeningsmann eller -kvinne, og avstand mellom hva fortelleren i fortellingene vet, og hva som egentlig er sannheten, blir videreført her, og selv om man på overflaten pirker i to ulike historier, er tematikken ikke helt ulik.
Min Vurdering: 9/10
04. NAVY SHEETS (3:23)
Overraskelsene fortsetter med Navy Sheets, etter min mening den klart svakeste låta på Stay Positive, og faktisk også i hele Hold Steady-katalogen. Låta i seg selv er en rett-frem rockelåt av det mediokre slaget, men når man i tillegg hiver på en grisestygg synhtlinje på toppen av det hele, er det fristende å kalle det en katastrofe. Så ille er det naturligvis ikke, for både tekstlinjer og enkelte instrumentale partier er fornøyelige. Det er allikevel vondt å tenke på at denne låta ble inkludert på plata, mens Ask Her For Some Adderall blir henvist til rollen som bonusspor. Eneste grunn til å utelate sistnevnte er at den er litt for lik Constructive Summer, men det er jo nesten et pro- snarere enn et con-argument. Navy Sheets ødelegger både flyten og rytmen i plata, og er det klart svakeste leddet.
Min vurdering: 6/10
05. LORD, I’M DISCOURAGED (5:07)
Heldigivs tar bandet opp tråden igjen på den monumentale Lord I’m Discouraged, som på mange måter føles som et Tad Kubler-verk. Discouraged er kort og godt en stor (power-)ballade, med dertilhørende store temaer som ramme for teksten. Melodisk kan den minne litt om Bob Dylans Sara, noe som ikke er et dårlig utgangspunkt. Da får vi heller unnskylde bandet for at soloen, både i stil og i sound, er temmelig lik Bon Jovis Bed Of Roses fra 1992. Sjekk videoen på Youtube, og få gitar- og pianospilling fra toppen av to fjell som gigabonus. Discouraged passer veldig godt inn på albumet, både musikalsk og tekstmessig. Den handler om mye av det samme som de andre låtene, men på et annet plan. Dessuten er det artig å merke seg at strukturen fra både Almost Killed Me (Certain Songs) og Boys And Girls In America (First Night) videreføres, med tanke på den store balladen plassert som spor fem .
Min vurdering: 8/10
06. YEAH SAPPHIRE (3:36)
Og likesom spor fem både da og nå er plassen for den store balladen, er det påfølgende sporet også denne gangen en bittersøt, midtempo-låt det er umulig å ikke bli glad i. Yeah Sapphire starter bra, og blir bare bedre og bedre etter hvert som versene utfolder seg, og nye snedige gitar- og bassfigurer dukker opp. Når Finn snerrer «After you left it was a big sketchy mess that almost killed me» kommer gåsehuden snikende, og referansene til St. Paul er ikke mindre kjærkomne.
Det er så simpelt, rett frem og lite spektakuIært, men funker som pokker. I all sin enkelhet en av de flotteste låtene på Stay Positive.
Min vurdering: 9/10
07. BOTH CROSSES (4:35)
Men bandet er fortsatt ikke ferdig med å overraske. Both Crosses er en helakustisk låt, spilt inn på ett “take”, og med Jason Mascis som banjospillende gjest. Den er stort sett alt Hold Steady ikke er, og selv om teksten bærer et umiskjennelig Finn-preg, og gjennom sitt fokus på religion, synd og tilgivelse sender tankene tilbake til Hollys eskapader er det fint lite som tyder på at dette er det samme bandet som over de tre foregående platene har gjort sitt ytterste for å drukne oss i alkoholmarinert rock’n'roll. Men på et merkverdig vis fungerer det faktisk, mye takket være strukturen i albumet sett under ett, og ikke minst i lys av låtene som kommer henholdsvis før og etter. Isolert sett er sporet muligens blant Hold Steadys svakeste – skjønt svakeste muligens blir feil, jeg tenker mer i retning av malplassert eller upassende – låter, men i Stay Positive-konteksten passer den, både hva ordene, tempoet og instrumenteringen angår, ganske bra.
Min vurdering: 7/10
08. STAY POSITIVE (2:58)
Vi har kommet frem til tittelsporet på plata, låta som på mange måter setter de andre mer eller mindre løst sammenbundne historiene inn i en større kontekst. Det er i tittelsporet Craig Finn forteller oss eksplisitt at alt kretser rundt holdningen til det å spille i band, til å bli gammel og til livet generelt. Mimringen om ungdomstiden, sist hørt i åpningssporet, fortsetter i det første verset, mens Finn gir fansen en gave pakke i andreverset, der referanser til de tre foregående platene flettes inn i en hylles til «the unified scene» og til fansen. «You know we couldn’t even have done this if it wasn’t for you».
Musikalsk minner det mye om Almost Killed Me – rått, rett frem og med et snev av punk-attityde. Allsang-refrengene er smått enerverende, og fungerer nok best live, men også på plate sitter det sånn passe godt Budskapet, parret med energien, gjør det allikevel til et høydepunkt.
Min vurdering: 9/10
09. MAGAZINES (3:08)
Dessverre daler intensiteten noe etter utblåsningen i forrige låt. Magazines er en velskrevet, easy-going låt som verken er egnet til å begeistre eller irritere stort. Det hele er ganske fint, men i denne sammenhengen smått tannløst. Også tekstmessig virker det som om bandet har firt på kvalitetskravene. Jenta vi følger gjennom låta er en helt naturlig del av Hold Steady-universet, men der vi er vant til å få presentert karakterene som tredimensjonale og høyinteressante figurer, er hovedpersonen denne gangen en ganske endimensjonal og kjedelig frøken med hauger av «issues».
I seg selv er ikke låta så halvgal, og som en B-side hadde den kanskje hatt livets rett. På en relativt kompakt plate er den dessverre med på å senke tempoet, og bidra til at man går litt lei.
Min vurdering: 6/10
10. JOKE ABOUT JAMAICA (4:35)
De siste månedene har det dukket opp stadig flere Youtube-videoer med mer eller mindre gode opptak fra de nye låtene. Joke About Jamaica var den som umiddelbart hørtes svakest ut, og derfor er det gledelig at studio-versjonen er såpass solid som den. Heller ikke denne står frem som noe unmiddelbart høydepunkt, men den er en slow burner som særlig på grunn av det lekne pianoet og soldie orgelet låta kretser rundt, sakte men sikkert kryper innunder huden. Melodisk sett er den relativt subtil, de store riffene er lagt på hylla, mens den Bon Jovi-refererende soloen merkverdig nok dukker opp enda en gang.
«The clever kids» får nok et lite spark, der fokuset rettes mot jenta som alltid følte seg dum når guttene snakket om musikk. Låta når sitt høydepunkt etter soloen, i låtas siste minutt, når Finn snerrer «The boys in the band they konw they’ll never be stars», men allikevel konkluderer med at de har hatt «some massive nights». Igjen er det altså fokus på det å spille i band, og vake i skjæringspunktet mellom obskuritet og en plass på rockens stjernehimmel, alt skildret gjennom øynene til en sanger og låtskriver sent i 30-årene.
Min vurdering: 7/10
11. SLAPPED ACTRESS (5:18)
Vi har kommet frem til finalen, det store avslutningssporet, en kunst som Hold Steady på minst to av tre plater har gjort med bravur. Man kan ikke annet enn å konkludere med at de lykkes denne gangen også. Slapped Actress er ikke like «anthemic» som Killer Parties, eller like alt-oppsummerende og følelsesladet som «How A Ressurection Really Feels», men den setter siste spikeren i kista på tilfredsstillende vis. Og, nær sagt selvfølgelig, ender det hele opp i Ybor City, som er selve den geografiske manifestasjonen av alt Hold Steady synger og predikerer om. Jeg har ikke på nåværende tidspunkt klart å samle alle trådene som er trukket opp gjennom plata, men mye kan tyde på at nøkkelen ligger i Slapped Actress: «Don’t mention the bloodshed, don’t mention the scams. Don’t tell them Ybor City almost killed us, again.». Noe har skjedd, enten i eller på vei til Ybor City, og persongalleriet søker atter en gang tilflukt i en pøl av synd nede i Florida. Avslutningsvis vender Finn tilbake til det som har preget tekstene på plata, hvordan man takler det å spille i band, der noen kvelder er «entertainment», mens det andre kvelder er «real». En bunnsolid avslutning på en bunnsolid plate, der versene er råsterke, mens refrenget later til å gå noe mer autopilot.
Min vurdering: 8/10
Alt i alt en glimrende plate fra Hold Steady, og Øyving Rønning terningkast er rettferdig og fullt fortjent.
Tags: hold steady, stay positive
juli 17th, 2008 at 12:42
HVa heter den pluginen du har på sida som får min og andres kommentarer til å vise “siste innlegg”?
Utrolig kult og veeeldig web 2.0 hehe.
mias last blog post..Sommer, sol og Dexter!
juli 17th, 2008 at 12:43
hm, jeg så det jo egentlig i det jeg trykte lagre kommentar. CommentLuv, beklager
mias last blog post..Sommer, sol og Dexter!
november 23rd, 2009 at 22:58
[... - http://www.p2part.com is another nice place of tips. Car insurance claims [… -