Noen artister representerer mye mer enn musikk. Det vil si, det er musikk de bidrar med, men de blir et slags symbol på noe mer. De følger en gjennom store deler av livet. En slik artist er for meg Bruce Springsteen.
Da jeg var liten, cirka åtte år, kom mamma hjem med en opptakskassett en kollega på jobben hennes hadde satt sammen. Den sommeren glemmer jeg aldri. Omtrent hele Born In The USA-skiven kom med på det skranglete båndet, pluss Eurythmics og noe mer som jeg har glemt. Han ble et symbol på en rekke hendelser den sommeren, som flørting med jentene i gata, boksen går, smugtitting på en pornofilm en kamerat hadde rappet, epleslang og alt det andre vidunderlige som hører søt barndom til. Hvis jeg setter på denne i dag, strømmer minnene på. Bruce var så ung da. Han har blitt en snart-aldrende-mann, vi har blitt eldre, sammen.
Bruce’ karriere har gått opp og ned, og man kjenner nesten at man kjenner ham. Fra ung og glad på Born In The USA, til trist og moden på Tunnel Of Love. Fra sprudlende Working On The Highway til tåredryppende One Step Up. De fleste av oss kan assosiere seg med livets opp og nedturer, så glimrende og ekte formidlet fra Springsteen.
Det er noe fantastisk med artister man får et nærmest personlig forhold til, som om de var en gammel venn. En man kjenner inn og ut, som man har delt masse med, som man kan mimre sammen med. Noen som kjenner seg igjen?
