p2part.com

Jeg er en stor beundrer av Tom Waits sine album, og denne beundringen vil jeg gjerne dele med dere. Her anbefaller jeg 3 album av Tom Waits som alle burde ha hjemme i hylla.

1974: ‘The Heart Of Saturday Night’

Ofte blir fan av Mannen plassert i to leire; de som liker Asylum-perioden best og de som synes han tok kjempeskritt i riktig retning etter at han giftet seg med Kathleen Brennan og endte opp på Island Records. Bare for å ha det på det rene, jeg tilhører definitivt den andre gjengen..

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker det Tom gjorde før 1983, og ‘The Heart Of Saturday Night’ er et godt bevis på det. Etter gymnaset, i 1987, jobbet jeg som sjåfør i Tromsø i firmaet til faren til en av mine beste kompiser, og hver fredag puttet jeg dette albumet i kassetts form inn i spilleren før jeg startet runden min. En bedre måte å komme i helgestemning på visste jeg ikke om, og det var nettopp dette Tom prøvde på med dette albummet. Han ville finne sjela i arbeidsmannens fridag, lørdagen, kraftig inspirert av sin store helt, forfatteren Jack Kerouac, mannen bak ‘On The Road’ og en av Beatgenerasjonens viktigste personligheter.

Albumet åpner med den bluesaktige ‘New Coat Of Pain’, og allerede med låt nummer to presenteres en av hans absolutt vakreste melodier, ‘San Diego Serenade’, en låt med oppklarende meldinger som “I never saw the morning ’till I stayed up all night” og “I never saw my hometown untill I stayed away too long”, for ikke å snakke om ‘I never spoke I love you ’til I cursed you in vain’.. Vakkert.

Fortsatt er Tom en jazza kar, noe ‘Semi Suite’, ‘Diamonds On My Windshield’, ‘Depot, Depot’, ‘Drunk On The Moon’ og ‘The Ghost Of Saturday Night’ er eksempler på. ‘Fumblin With The Blue’ er en overkul jazza liten sak, hvor man kan høre spor av Sinatra og til og med Crosby, artister Tom satt pris på. ‘Please Call Me, Baby’ er en vakker liten sak hvor bohemen Waits virkelig begynner å ta form, med meldinger som “Please call me baby, it’s too cold to be out walking in the streets”. ‘Shiver Me Timbers’ er en annen vakker sak, hvor jazzorkesteret som akkompagnerer Tom på albumet ligger vakkert i bakgrunnen med strykere..

Høydepunktet for meg vil nok til evig tid være tittelsporet, ‘(Looking For) The Heart Of Saturday Night’, en låt hvor crooneren Tom virkelig markerer seg. Det enkle og greie fingerspillet på gitaren, bilhornene og burningen av dekk i introen, snakkesyngingen til Tom, den fantastisk vakre og triste teksten i denne countryaktige låten, alt er bare fantastisk fint og pent. “The magic of the melancholy tear in your eye..”

Min Vurdering: 9/10

1975: ‘Nighthawks At The Diner’

Tom Waits flyttet i ‘75 til Tropicana Motel i Santa Monica Boulevard, hvor han en periode bodde vegg i vegg med ingen ringere enn Elvis Costello (vel, ringere enn Tom er han vel). Dette usannsynlig undervurderte livealbumet som er innspilt i studio på take one foran et spesielt invitert publikum, har faktisk prestert å bli innlemmet i den mye omtalte ‘1001 album du må høre før du dør’, og det er ikke mer enn rett og rimelig..

Fra den sinnsykt tøffe, jazza introen, ‘Opening Intro’, skjønner man at man skal være med Tom på en helt spesiell musikalsk reise. Mannen er i sitt ess som historieforteller, stand-up komiker og ikke minst pianist/sanger, og noe av det første han kan fortelle de håpefulle oppmøtte er at han er “so god damn horny that a crack of dawn better be careful ’round me”. Han følger så opp med den mildt sagt spesielle værmeldingen ‘Emotional Weather Report’, en værrapport som kommer med prognoser angående hans egen leilighet..

Albumet fortsetter så med introer som varer i ett til to minutt før hver låt (stort sett), og da snakker vi ikke om “normale” introer. Den som ikke ender opp med en latterkule eller ni etter å ha hørt ‘Nighthawks At The Diner’ eier rett og slett ikke humor. Hva med “my veal cutlet came down and tried to beat the shit out of my coffee, and my coffee wasn’t strong enough to defend himself”, eller “Well, you know I’ve been playing night clubs, staying out all night long, coming home late, gone for three months, come back, and everything in my refridgerator has turned into a science project”? Det er håpløst å videreformidle hvor fantastisk morsom Tom er i skriftlig form, dette må høres, ikke minst fordi samhandlingen med publikum er helt enestående, og mye av det som sies blir “snakkesunget” og får en helt spesiell effekt..

Men dette albumet er ikke så strålende som det er kun fordi Tom er en utrolig artig fyr. Er man ute etter god stand-up komikk er vel strengt tatt Bill Hicks å foretrekke.. ‘Nighthawks At The Diner’ ble spilt inn i en periode hvor Tom turnerte tungt, med alt det medfører av dårlig mat, en hel haug med sigaretter, og ikke minst bøttevis med brennevin. På dette albumet blir vi for første gang kjent med hans “nye” stemme, den hese, raspende whiskey-stemmen som er så kjent for oss i dag, og som altså er et direkte resultat av det livet han levde. Dette gjør at jeg, som egentlig er en kar som hater jazz, synes denne reinspikka jazz-skiva er noe av det kuleste som noen gang er laget..

Det er håpløst å plukke ut låter som er bedre enn andre, fordi dette er et album med kun grisebra låter, og det er urettferdig mot de som ikke blir nevnt. Men jeg, som alle andre, er litt urettferdig og bare må nevne ‘On A Foggy Night’, hans kanskje beste vokalprestasjon til dags dato. Innlevelse, litt vibrato, høye toner og antydninger til falsett er stikkord her. ‘Eggs And Sausage (In A Cadillac With Susan Michelson)’, hvor crooneren dukker opp igjen, nydelige ‘Better Off Without A Wife’, som åpner med den legendariske meldingen “all my friends are married, every Tom and Dick and Harry”. En låt man hører om man skal gifte seg om en uke men egentlig ikke ønsker det..

På dette albumet finner vi også den eneste coverlåten Tom Waits har gjort på et av sine album, foruten filmmusikk og samlere, nemlig den fantastiske ‘Big Joe And Phantom 309′. Denne låten er så bra og spennende at jeg ikke vil røpe noe mer annet enn at den ble skrevet i 1967 av Tommy Faile. Som sagt, alle låtene er suverene, og de som ikke er nevnt er minst like bra som de jeg har nevnt her..

Min vurdering: 9/10

1978: ‘Blue Valentine’

Fram til dette albumet har utgivelsene vært jazza, folk-inspirerte og med strykere som en viktig ingrediens. Med ‘Blue Valentine’ tok Toms karriere en viktig kursendring, som blant annet innebar en hel dose med el-gitarer, keyboards og ikke minst et langt tøffere bluespreget sound. Tekstene til Waits har alltid hatt et personlig preg, og fram til dette albumet ble historiene alltid fortalt i første person. Etter 1978 har Tom imidlertid oftere og oftere vært en som har betraktet hendelser fra utsiden, noe han gjør på en så fortreffelig måte at han rett som det er omtales som ‘de svakestes talsmann’..

Jeg kom i vanvare for å uttale tidligere at ‘Ol’ 55′ er Toms eneste coverlåt på hans ordinære utgivelser, noe som selvsagt er det reneste sprøyt. ‘Blue Valentine’ åpner med Bernstein/Sondheims ‘Somewhere’ fra ‘West Side Story’, og de som har fått sitt forhold til låten gjennom den bergenske sangfuglen Sissel Ks versjon har en aldri så liten overraskelse i vente. Her er det crooneren Tom som varierer mellom buldring og høye toner, med vakre strykere i bakgrunnen. Men albumet tar ikke av før andresporet er i gang, ‘Red Shoes By The Drugstore’, en blueslåt hvor vår mann hveser seg gjennom teksten med en gitarplukkende Roland Bautista elegant i bakgrunnen. Bautista, Ray Crawford og “Shine” Robinson står for gitarkryderet på denne skiva, sammen med Tom selv, og gjør dette til en til nå ny lytteropplevelse.

Tredjesporet er Toms kanskje mest kjente låt, ‘Christmas Card From A Hooker In Minneapolis’, faktisk den eneste låten hvor Tom tar hovedpersonens stemme (hora), og forteller en slags julehistorie som gjør alt annet enn å få fram ‘Glade Jul’-følelsen. Det hele akkopagneres utrolig vakkert av Toms piano, og utrolig nok lagde Neko Case en like fin versjon av låten i 2000, en låt som er å finne på ‘New Coat Of Paint’, en tribute-plate som alle bør eie (det gjelder forsåvidt også ‘Step Right Up’).. Julesangen etterfølges av den overkule ‘Romeo Is Bleeding’, en låt som handler om den meksikanske halvgangsteren som er litt tøffere enn han har godt av, og som får et endelikt deretter. ‘$29′ er en sløy og nedtonet blues, tøff så det holder, før ‘Wrong Side Of The Road’ tar av. Her snakker vi om mer blues, flere skruer fra livets skyggeside og en Tom som virkelig synger med innlevelse med en tenor sax som støttespiller. Som med de fleste av Toms figurer ender det nok dårlig også for disse..

“Then with my double barrel shotgun
and a whole box of shells
we’ll celebrate the 4 of July
we’ll do 100 mph
spendin’ someone elses dough
and we’ll drive all the way to Reno
on the wrong side of the road”

‘Whistlin Past The Graveyard’ var lenge en av mine favorittlåter, så lenge at den fortsatt er det. Funky og med et driv av en annen verden tar Tom oss gjennom en låt om en fyr som ikke bryr seg om mye her i verden, og med den legendariske meldingen “I never told the truth so I can never tell a lie”. ‘Kentucky Avenue’, som er balladen fra albumet med Tom selv på piano, etterfølges av den skumle ‘A Sweet Little Bullet From A Pretty Blue Gun’. Det høres nærmest ut som om vi blir truet på livet når Tom tar på seg den farlige stemmen, noe han gjør her, og han kommer dessuten med følgende visdomsord: “Never trust a scarecrow wearin’ shades after dark”. Så vet dere det..

Da gjenstår bare finalen, og hvilken finale er ikke det, når tittelsporet ‘Blue Valentines’ kommer ut av høytalerne. Av og til får jeg problemer med å skille mellom Tom og et av hans forbilder, Louis Armstrong, og det gjelder såvisst på denne låten. Jeg har alltid følelsen av å ha sett en film etter å ha hørt låten, og da skjønner man bedre at det er sagt om Tom Waits at han har en forfatters øre for dialog, en filmskaper øye for detaljer og en poets sjel. Alt stemmer. Og med en viss fare for at jeg kommer til å motsi meg selv opptil flere ganger, her finnes også en av mine favoritttekstlinjer:
“I can never wash the guilt, Or get these bloodstains off my hands. And it takes a whole lot of whiskey to make these nightmares go away.”

Jeg har lest mange anmeldelser og omtaler av ‘Blue Valentine’ opp gjennom årene, og det som slår meg er at den ikke er i nærheten av å få den anerkjennelsen den helt åpenbart fortjener. Her hører vi et klart skille i Toms karriere når det gjelder instrumentering, og når han i tillegg virkelig begynte å eksperimentere med tekstene og tok på seg jobben med å være de svakes talsmann, så fortjener det alle tomler opp og spagater av skribenter. Ikke sånn tøv som at den ikke er blant hans beste..

Min Vurdering: 10/10

mvh, Lucas Locke

Tags: Anbefalinger, Tom Waits

En Kommentar til “Anbefalninger: 3 Tom Waits album du må ha i hylla”

Legg igjen en kommentar

Navn (nødvendig)

E-post (blir ikke vist offentlig) (nødvendig)

Webside

Enable CommentLuv which will try and parse your last blog post, please be patient while it finds it for you