Hva er det folk ser i Ondskapens Hotell egentlig? En liten, forstyrret og litt halvparanoid gutt som ser ekle ting i blant. Deler en evne med kjøkkensjefen kalt “the shining.” Et par snutter der han trør rundt i gangene med tråbilen sin, ser et par tvillinger som vil leke, står og ser litt og bråsnur. Litt blod som flyter i gangene. Nicholson gjør rollen sin bra, det er ikke det. Han kler virkelig rollen som psykotisk. Men jeg skjønner ikke hva som er så skummelt med at han halter rundt på hotellet like mobil og bevegelsessterk som en hund med tre bein, jaktende på familien sin.
Og etter at han har økset opp døren til rommet og det for en gangs skyld er litt spennende gir kona han et risp på puselanken med kniv og han blir i praksis like medgjørlig og ufarlig som en liten pusekatt og gjør retrett. Gutten eier han totalt i labyrinten på slutten, han har ikke en sjanse til å ta han igjen. Selv min rullestolsittende oldemor hadde greid å komme seg unna Jack Torrence på slutten så hvor skal spenningen ligge?
Mens flere gispet seg gjennom filmsekvensene mens de vred seg i sofaen satt jeg rolig og avslappet med under 60 i puls. Hvordan kan normale personer bli skremt av dette? Man må jo være nervevrak for å la seg skremme av en bevegelseshemmet mann som ikke greier å ta familien sin med øks. Har de ømfintlige og tynnslitte nerver eller der det bare jeg som er jernmann? Noen vil kanskje prøve seg med at de ble skremt av tvillingene eller de andre hotellgjestene som ikke blinket med øynene en eneste gang, men ærlig talt. Spøkelser i filmer går det tretten av på dusinet i grøssere uansett.
Det eneste jeg kan tenke meg at har en viss skremselsfaktor er de psykiske utbruddene til Nicholson. Der er han sjef. Men skal det virkelig ikke mer til før dere trekker opp skuldrene og jamrer dere? Og helt på slutten når moren og gutten starter snøbilen og moren tilsynelatende manøvrerer kjøretøyet bort fra hotellet som om hun ikke har gjort noe annet i livet er sannsynlighetsgrensene nådd for min del.
september 26th, 2008 at 11:58
Hehe, The Shining er en klassiker. Du må huske på at filmen er fra 1980, en tid der skrekkfilmer som dette nesten ikke var lagd før. Jeg liker The Shining, selv om jeg så den for første gang for 4-5 år siden, etter å ha sett mange nymotens skrekkfilmer før den. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er jeg liker med den, men det er vel en kombinasjon av alt. Og, jeg vil tro at kanskje kvinner syns den er litt mer skremmende enn menn, da et av kvinners største mareritt ville vært hvis mannen, som de stolte på, plutselig skulle forvandles til et psykotisk monster, som Nicholson så genialt illustrerer.
Jeg ble ikke særlig skremt, det skumleste var vel den naken-dame-scenen hvor hun plutselig ble til en gammel, skrukkete kjerring. Det var bare ekkelt.
Men, for meg fremstår filmen likevel som et godt stykke filmhistorie. Liker bildene i begynnelsen veldig godt også. Men joa, den kan kanskje virke litt sær når man sammenligner med dagens skrekk.
Sindres last blog post..Syke bloggere, misforståelser og muligheter
september 26th, 2008 at 12:02
Det er en ærlig sak det Sindre